Sommeren 1988 utstedte Irans øverste leder, ayatollah Khomeini, en fatwa om å drepe alle fanger som fortsatt erklærte støtte til opposisjonelle grupper og dermed "erklærte krig mot islam". I løpet av høsten samme år ble tusenvis av politiske fanger henrettet som følge av fatwaen. En av dem som fikk dødsdommen - men overlevde - var Iraj Mesdaghi. Han tilhørte den opposisjonelle bevegelsen Mujaheddin-e-Khalq og ble fengslet etter revolusjonen i 1979. De var 22 mann som delte en fem kvadratmeter stor fengselscelle. På dagtid byttet de på hvem som fikk sitte foran vinduet for å trekke luft. Om natten lå de side om side, på høykant, i køyesengen. I august 1988 måtte de fleste av dem bøte med livet. - Det er min plikt å fortelle verden om det som skjedde, sier Iraj Mesdaghi.

Pinefull metode.

Torsdag deltok han på et arrangement mot dødsstraff i regi av Amnesty International og Den Norske Opera. Dagen før møtte han norske ungdomsskoleelever for å fortelle om sine erfaringer. - Vokterne spurte oss om vi ba vår bønn. Hvis vi svarte nei, ble vi drept, forteller Mesdaghi rolig. Han beskriver henrettelsesmetoder like selvfølgelig som andre diskuterer hva de skal kjøpe til middag. Med en rask håndbevegelse viser han hvordan tauet strammet seg rundt halsen i opptil 20 minutter før døden inntraff. Fangene som ble ført inn i rommet der henrettelsene fant sted, ble først satt på en stol. Deretter bandt vaktene et rep rundt halsen deres og festet det i taket. Så sparket de vekk stolen.

Et stille farvel.

Selv ble Iraj Mesdaghi ført ut i "dødens korridor" med bind for øynene. Han skulle inn til avhør, men fikk lov til å gå på toalettet mens han ventet. Han klarte så vidt å se gjennom tørkleet han hadde foran øynene og gikk bort fra gruppen han egentlig tilhørte. Han snek seg i stedet inn blant fangene i en annen gruppe. Det viste seg at den nye gruppen allerede var avhørt. Like heldig var ikke bestekameraten. En dag mens Iraj Mesdaghi og vennen satt i den lange, mørke korridoren ble kameratens navn lest opp. Begge skjønte hva det betydde. Mesdaghis kamerat hadde lammelser i begge bena. Likevel ble han beordret til å reise seg. Ved hjelp av et par krykker slepte kameraten seg bortover dødens korridor og inn i rommet ingen fanger kom levende ut fra. - Før han gikk trykket han det ødelagte benet sitt oppå hånden min. Det var hans måte å si farvel på, forteller Mesdaghi.

Mer dødsstraff.

Antall dødsdommer har det siste året vært økende i Iran og nylig ble det fremmet forslag om å øke bruken av dødsstraff overfor konvertitter og de som oppfordrer til frafall fra islam på internett. - De som deltok i massehenrettelsene i 1988 har høye posisjoner i Iran i dag. Likevel velger verden å sitte stille. Vi kan ikke vente til et regime faller før vi gjør noe med det, mener Mesdaghi. Han slapp ut av Gohardasht-fengselet vest i Teheran i 1991 og flyktet senere fra Iran. Sammen med sin kone og deres fire uker gamle sønn kom han seg over fjellene til Tyrkia. Her satt den lille familien fengslet i tre måneder før de fikk flyktningestatus og ble sendt til Sverige hvor de nå bor.