De er kjent skyldige i drap. De er dømt til døden i Kongo. Vi har fått historiene fra familie, kjæreste og venner.

Kisangani sentralfengsel, september 2009: Gitterporten smeller igjen. Utenfor den tjue meter høye muren sitter seks vakter med hver sitt maskingevær. Innenfor er eimen av svette trykkende. Halvnakne menn — dømt for voldtekt, drap og tyveri — krangler og kjøpslår. Ved springen står tre menn og vasker underbuksa si, det eneste plagget de har.

Vannet fra krana renner sakte i den åpne kloakken og forbi det gamle offiserskvarteret. Der, på cellegulvet, sitter Tjostolv Moland (28) og Joshua French (27) med beina i kors.

Medtatte og skjeggete.

Hendelsene i Kongo — drapet, flukten, rettssaken og døds dommen — har framstått både fjern og uvirkelig sett med norske øyne.

Derfor har Magasinet den siste tiden før dommen falt denne uka, snakket med familie, venner og tidligere kolleger — for å finne svar på hvem de to unge mennene fra Norge egentlig er.

England, oktober 1986: Fireåringen ser på sin splitter nye tohjulssykkel. Han setter seg på setet, prøver styret, kjenner på bremsene. Støttehjul er for pyser. Høstløvet i den engelske parken knitrer under hjulene. Med et kjapt blikk konstaterer han at mamma er opptatt med lillesøster i barnevogna. Den bratte bakken ligger for hans føtter. Han setter utfor uten å nøle.

Sekunder seinere er Joshua French på vei til sykehuset med kløyvd leppe og skrubbsår over hele kroppen.

— Han har alltid vært uredd. Han har en sterk utforskertrang. Derfor var ikke jeg så overrasket over at han tok en motorsykkeltur inn i Kongo, sier mor Kari Hilde French (60).

I en leilighet i Oslo sitter hun og blar gjennom et fotoalbum. En lyslugget gutt smiler på bildene. Kari Hilde French ser på glimt fra stedene de har bodd, fra Joshuas første skoledag og fra Joshua sammen med faren. Faren som døde brått.

— Joshua var et våkent barn. Han var fysisk sterk, tidlig ute med alt. Hvis han gråt kom alle springende. Da visste vi at det virkelig var fare på ferde, sier Kari Hilde.

Gangen, stua og soverommet i leiligheten er fulle av bokhyller med bøker på engelsk og norsk.

— Jeg begynte å lese for Joshua da han var sju dager gammel, sier hun.

Veggene er dekket av reiseminner og malerier fra alle verdenshjørner. På salongbordet står ei skål Freia melkesjokolade, Joshuas favoritt.

— Jeg ser jeg mye av meg selv i min sønn, sier Kari Hilde French.

Hun møter John French, Joshuas engelske far, mens de begge driver bistandsarbeid i Afghanistan på begynnelsen av 1970-tallet. Joshua blir født på Rikshospitalet i Norge, men allerede tre måneder gammel er han på vei til Pakistan, der faren får seg jobb i Unicef. Familien flytter til byen Peshawar, i grenseområdet til Afghanistan. Pappa er vanningeniør, og bygger ut pumper og vannanlegg i de fattige og til dels farlige grenseområdene. Mamma Kari Hilde er hjemme med Joshua og lillesøsteren hans.

— Jeg hadde mer enn nok med å være småbarnsmor i Pakistan på denne tida, sier Kari Hilde.

Gutten bygger fly, båter og romskip av store pappkasser, og kan leke i timevis alene. Han sitter med saks og klipper ut detaljerte mekanismer med knapper, spaker og lamper til flyene sine. Selv om mamma utstyrer ham med vekkerklokke i lomma for at han skal greie å passe tida, glemmer han seg. Han drømmer seg bort, og later som om han flyr langt av sted, til fjerne himmelstrøk, i pappkassa si.

— En gang vi var ute og fløy på ordentlig, fikk han komme fram i cockpiten. Da imponerte han pilotene med å ramse opp alle funksjonene på kontrollpanelet. Han kunne alt om fly, minnes Kari Hilde French.

Pappa er av den tekniske typen. Joshua får være med på å bygge hønsehus, kaninbur, hundehus og sklie.

— Han lagde også en stor, flott olabil til Joshua. Den ble veldig populær, sier Kari Hilde French.

Men det er ingen ferie å passe på Joshua. Mens lillesøstera holder seg i nærheten av mamma og pappa, er gutten høyt og lavt, og helst på egen hånd. Mer enn én gang sniker han seg av gårde mens foreldrene er uoppmerksomme et øyeblikk.

— En gang på Kastrup flyplass ble han borte. Vi lette, men fant ham ikke igjen før en flyplassansatt kom leiende med ham. Han bare forsvant, og var borte i løpet av et par sekunder, sier Kari Hilde.

På samme tid står en annen fireåring på steintrappa utenfor huset der han bor i Vegårshei i Aust-Agder. Det er vinter, snøen ligger tung over gården Moland, og Tjostolv fryser på beina, selv om han er pakket inn i bobledress, votter og lue. Han er egentlig på vei inn, men har en krangel med storesøstera han må avslutte. Storesøster, som liker å styre litt, tar grep. Hun gir lillebror Tjostolv en ordentlig dytt, og sender ham med tennene først ned steintrappa.

Mamma Mathilde Moland står på kjøkkenet og hører bare hylet.

— Vi måtte rett til tannlegen. Han var uten fortenner til han var 7-8 år, sier Mathilde Moland (58).

Katten Tigris ligger på stolen sin og lytter med et halvt øre til historiene fra gamle dager, før han smyger seg lydløst over gulvet i huset på Vegårshei. På stuebordet ligger avisutklipp med Tjostolvs ansikt på. Dataskjermen flimrer med nettavisenes siste oppdateringer. Utenfor vinduet faller stille sørlandsregn. Noen mangler.

— Han var en veldig typisk gutt som liten. Ganske hardhendt. Leketøyene hans var ikke hele særlig lenge, sier Mathilde.

Tjostolv vokser opp i en familie der den store verden utenfor Vegårshei ikke er et fremmed sted. Både mor og far er på sjøen, mor som radiotelegrafist, far Knut som styrmann og seinere kaptein. De to finner hverandre på sjømannsskolen i Kristiansand, og seiler sammen til Vest-Afrika, India og Amerika.

— Tjostolv har eventyrlysten i blodet, konstaterer Mathilde Moland.

Når hun blir gravid og får en datter i 1979, går hun i land. Tjostolv kommer bare halvannet år seinere, og fem år etter får han en lillesøster. Pappa Knut Moland jr. fortsetter å seile som sjøkaptein, og er seks uker ute og seks uker hjemme.

— Jeg var veldig mye alene med ungene. De savna nok faren sin. Men når han seilte langs norskekysten, kunne vi av og til dra og besøke ham når han var i havn i Kvinesdal, Arendal eller Porsgrunn, sier Mathilde Moland.

Når Tjostolv får det for seg, hjelper han mor. Mathilde kunne komme hjem fra jobb og finne sønnen forventningsfull på kjøkkenet — med eggeskall, melk og mel utover hele benken. Og pannekakerøre stående klar til middag.

— Det varmet en travel mor som ikke hadde noen idé om hva middagen skulle bli, sier Mathilde Moland.

Og gutten hadde et talent: Han var veldig god til å hoppe på ski, husker mor:

— Jeg har tenkt på det etterpå. Vi burde nok ha fulgt bedre opp den hoppinga.

Joshua French har blitt ni år. Han har ikke tid til å sove , men er i konstant aktivitet. Venner løper inn og ut av hjemmet.

Familien drar først fra Pakistan til farens hjemland England, men mor og far skilles. Etter to år i England tar Kari Hilde French med seg de to barna og flytter hjem til Norge.

— Han ble en av disse guttene som ikke passet inn i det norske skolesystemet. Han gjorde sjelden lekser, men når han kom hjem, kunne han dra ut et leksikon og ligge på gulvet og lese, sier hun.

Livet blir travelt for alenemora. Hun føler at sønnen bør ha et mannlig forbilde nær seg, en som han kan gjøre «gutteting» med, og som er der i hverdagen. Pappa er i England. Derfor tar hun sitt livs vanskeligste avgjørelse — en avgjørelse hun mener er til beste for sønnen: Hun beslutter at Joshua skal bo deler av tida si hos en vennefamilie som hun har møtt gjennom Tibetmisjonen.

— Det ble en god ordning for alle parter. Joshua vokste opp i to familier som begge er glade i ham, sier Kari Hilde French. Slik går det til at niåringen tusler inn på gårdstunet hos Jostein og Martha Holm på Re i Vestfold.

— Han kom til oss med en bag full av fly og noen store, tjukke flybøker som han hadde pugga, sier Jostein Holm (65) og ler.

Det lukter nytrukket kaffe i stua på Re. Jostein Holm drar i bukseselene sine med store arbeidsnever. Kona Martha (66) kommer balanserende med porselenskopper og en skål rugkjeks. Jostein og Martha har allerede fire barn når Joshua blir en del av familien Holm.

— Han kasta seg i armene på de nye «storesøsknene» sine. De satte grenser for ham på en måte som ingen voksne kunne gjort, sier Jostein.

Med hunder, katter, høner, kalkuner og en hest i hælene på tunet på Re får Joshua fortsette å utvikle sitt nære forhold til dyr. Han begynner å gå på karate to ganger i uka.

— Når han først gjorde noe, ville han mestre det så godt som mulig. På ungdomsskolen begynte han å jogge om morgenen før skolen. Han tok gjerne på en 20-kilos sekk på ryggen, sier Martha Holm.

Også i denne familien lærer Joshua at verden ikke begrenser seg til Norge. Jostein og Martha driver misjon i Nepal, og Joshua får være med til fjellandet på juleferie.

— Oppveksten hans, både hjemme og her, hadde et sterkt internasjonalt tilsnitt, sier Jostein Holm og kniper av noen visne blad fra en busk i tunet på småbruket.

— Verden har vært hans tumleplass hele livet.

Joshua bor mye hos vennefamilien hele skolegangen. På videregående bruker han helst bare tid på fagene han er interessert i. Jostein overbeviser ham om at det er en god idé å ta fransk som tredjespråk på videregående. Men tenåringen ser aldri poenget med fransk, og stryker i faget.

— Jeg er sikker på at han angrer på det i dag, sier Jostein Holm ettertenksomt.

De siste fire ukene har Joshua French sittet på tiltalebenken i Kongo som et spørsmålstegn mens livet hans blir brettet ut — på fransk.

Også Tjostolv Moland strøk i fransk på videregående.

Mathilde Moland smiler skjevt mens hun ser i taket i stua på Vegårshei.

— Jeg har sett ham sitte der i rettssalen, og jeg har tenkt: Husker du noe av fransktimene dine nå?

Hun rister litt på hodet.

— Han har aldri vært noe skolelys. Men han var veldig interessert i historie og geografi, sier Mathilde.

Foreldrene til Tjostolv skilles når gutten er ni år, og i 1992 bygger Mathilde seg et hus fem minutter unna gården. Tjostolv bor hos mor.

Som tenåring trekkes han ikke mot fotball, som de andre skolekompisene gjør, men mot villmark og jakt. Til konfirmasjonen får han elgrifle av pappa. I Heimevernsungdommen er han blant de ivrigste.

— En fredagskveld kunne han og en kompis plutselig finne på å dra ut på fjelltur og sove under åpen himmel. Han pleide å jogge før skoletid med stor oppakning på ryggen, sier Mathilde.

Etter befalsskolen i Harstad blir Tjostolv Moland i 2001 sendt til Hærens Jegerbataljon ved Garnisonen i Porsanger. Han blir sersjant og lagfører for en gruppe på 6-8 soldater. Jobben hans er å forberede noen av landets kommende elitesoldater på de vanskelige oppgavene som kan vente dem.

Han leder dem på ukeslange øvelser med stor oppakning, lange marsjer og lite mat. Soldatene beskriver ham som et strengt befal.

— Jeg vet ikke om det er slik han er, eller om han spilte et slags skuespill. Han kunne be oss vaske kaserna på nytt midt på natta, forteller Daniel André Sandvik (27), som tjente under Moland som soldat.

— Han var en eventyrer som allerede da snakket om Afrika, sier Sveinung Mortensen (29), som var befal sammen med Moland .

Andre igjen beskriver ham som en førsteklasses kriger, og er ikke det minste overrasket over at nettopp han klarte å være på flukt i ei uke i Kongos ugjennomtrengelige jungel.

— Militært var han en ener, men han fungerte ikke i fellesskapet, sier en av ekssoldatene.

Samtidig er Joshua French ferdig med idrettslinja på videregående og bestemmer seg for å sette kursen mot England. Målet er å bli fallskjermjeger. De fysiske kravene er knallharde, men French klarer seg bra. Han springer 3000-meteren på ti minutter og takler godt utfordringer som å gå lenge uten mat og søvn.

Ved påsketider i 2003 blir faren John French syk. Han har mye hodepine, og den vakre kalligrafiskriften han behersker så godt, blir stadig mer underlig. John får påvist hjernekreft.

Joshua French er hos faren i England gjennom fire tøffe operasjoner. Fra han blir innlagt på sykehuset, går det bare sju uker før han dør.

— Han var hos faren sin døgnet rundt, sier mor Kari Hilde French.

Dødsfallet går tungt inn på 21-åringen. I tillegg har han fått en belastningsskade i ankelen som gjør det vanskelig å fullføre treninga som fallskjermjeger.

— Det ble mye på en gang for ham, forteller moren.

21-åringen setter kursen hjem mot Norge.

— For meg var Josh bare «han kjekke vekteren», sier Lovise (24) og smiler.

Hun sitter hjemme i stua på Oslos østkant og blar i avisene. Så godt som hver dag de siste fire månedene har hun sett bilder av kjæresten sin, Joshua French, på trykk. Den skjeggete mannen likner ikke mye på bildene Lovise selv har på netthinna og i albumene.

Tingene hans ligger mer eller mindre urørte i den nye leiligheten de fant sammen i april i år før han dro til Afrika. Vel hjemme i Norge får Joshua French jobb som sikkerhetsvakt på danskebåten Color Festival. Han tar seg av fulle og bråkete nordmenn, og må ofte plassere dem i cella i kjelleren om bord.

I oktober 2006 blir han utkommandert til Kiel-ferja, der pensjonistene og lastebilsjåførene dominerer. Mens han står og passer på syngende båtturister i pianobaren, får han kontakt med ei jente som jobber i restauranten og i baren.

Lovise og Josh kikker på hverandre, flørter litt.

Stadig oftere er han innom kjøkkenet der Lovise jobber. De to blir kjærester om bord. De drømmer om å ha et småbruk. I helgene drar de på hytteturer og står på snowboard.

— Josh får meg til å le. Han er alltid interessert i meg og mitt og er en viktig samtalepartner for meg. Han er opptatt av hvilke verdier han vil bygge livet sitt på, også åndelige verdier. Jeg har lært mye av ham om livet generelt og historie og politikk. Jeg husker han sa til meg at politikere kan være kjedelige, men politikk er ikke kjedelig, sier Lovise.

I januar 2007 reiser Lovise til Sør-Amerika på backpackertur.

Joshua French bestemmer seg for å prøve seg i Telemark bataljon, Hærens eneste helprofesjonelle bataljon.

Tre måneder seinere skal han møte en mann som skal spille en viktig rolle i Joshuas liv.

12. april 2007 går Joshua French opp trappene til tredje etasje i Telemark bataljons bygg på Rena i Østerdalen. Han er misfornøyd. Reduksjoner i utenlandskontingentene fører til at mange soldater må vente svært lenge på å reise til Afghanistan. French er desillusjonert og lei av alle utsettelser.

Han er på vei inn til majoren for å levere oppsigelsen, men blir sittende på gangen og vente på tur. Ved siden av ham sitter en sørlending med fippskjegg. Tjostolv Moland har kommet for å verve seg til tjeneste.

— Vi oppdaget at vi hadde skap ved siden av hverandre i kjelleren, og begynte å snakke sammen, forteller Tjostolv Moland til Magasinet fra cella i Kisangani.

— Jeg sa ikke opp likevel, og dermed var vennskapet et faktum, sier Joshua French. Men French er ikke fornøyd på Rena. Han klager til venner og andre soldater på slappe holdninger og mye venting.

— Joshua likte seg ikke på Rena, men det er det jo ingen som gjør, sier en venn og medsoldat av French i Telemark bataljon.

Tjostolv Moland har allerede kommet i kontakt med det private, norske sikkerhetsselskapet Special Intervention Group (SIG) som ledes av drammenseren Torgeir Friksen (37). I løpet av to uker i september og oktober 2007 forsvinner både Tjostolv Moland og Joshua French ut av Telemark bataljon. Moland drar til Afrika for å starte SIG Uganda, French kommer etter.

Familiene hjemme er ikke overbegeistret for de nye planene.

— Det var ikke mitt ønske. Jeg syns det hadde vært hyggeligere om han hadde fått seg en jobb hjemme i Norge. Og akkurat den delen av Afrika er så urolig, sier Tjostolvs mor, Mathilde Moland.

— Det var da Kongo-helvetet startet. Jeg var klar på hva jeg mente om det, men så er jeg også en som mener man ikke skal stoppe folk i deres drømmer, sier Joshuas kjæreste Lovise. Etter en tid oppstår det uenighet med SIG-ledelsen. Tjostolv Moland og Joshua French avslutter samarbeidet og bestemmer seg for å starte et eget selskap. De to planlegger å bytte navn på selskapet, først til «The Directors Special Uganda», seinere til «White Nile Security».

— Han var hjemme til jul i fjor. Da fortalte han at han skulle bygge opp et sikkerhetsselskap sammen med Joshua, sier Mathilde Moland.

For å skaffe penger til det nye selskapet, tar de etter jul i år oppdrag som vakter på piratutsatte skip i Aden-bukta utenfor Somalia.

— Jeg visste at de hadde brutt med SIG, og ventet på å få de offisielle tillatelsene til å drive firmaet sitt. Det var et lovlig selskap de opprettet, sier Joshua Frenchs mor, Kari Hilde French.

Men Joshua French hadde ikke tenkt å være i «White Nile Security » resten av livet, ifølge vennefamilien på Re:

— Han ville bare bruke erfaringen til å oppnå målet sitt: Å bli krigskorrespondent. Han ville gå inn i områder der andre ikke turte. Det var det siste vi snakket sammen om før han dro til Afrika sist, sier Jostein Holm.

Fredag 8. mai i år er Mathilde Moland ute og jobber i hagen når telefonen ringer. Det er lensmannen i Vegårshei. Hun kan fortelle at myndighetene i Kongo har funnet en bil og en motorsykkel som tilhører Tjostolv og Joshua.

— Jeg kjente det begynte å røre seg i magen. Det var ufyselig, sier Mathilde Moland.

Tidlig om morgenen tirsdag 12. mai ringer mobilen til Tjostolvs far, Knut Moland jr. Han er fremdeles i søvne, og strekker seg forvirret etter telefonen for å svare.

Det er Tjostolv.

Han er andpusten, utslitt og redd. Han forteller at han er på flukt i jungelen, uten mat. En bananklase i sekken reddet livet hans da han ble beskutt. Han spør mor og far om råd.

— Jeg sa til ham at han ikke hadde sjanse til å komme seg til Uganda levende. Han måtte prøve å finne en politistasjon der han kunne overgi seg, forteller Knut Moland jr.

Knut varsler Mathilde, som må ta fri fra jobben på kirkekontoret denne dagen. Alt hun orker å gjøre, er å gå en tur med barnebarnet.

— Jeg gikk i helspenn hele dagen. Har han klart å overgi seg? Eller har han blitt skutt og ligger der ute i bushen? sier Mathilde Moland.

Tjostolv ringer igjen, og mor får anledning til å prate med han. Men det går ikke.

— Halsen min snørte seg sammen da jeg hørte stemmen hans. Jeg greide ikke si et ord. Sønnen vår på rømmen? Det ble så sterkt. Jeg hørte jo at han var livredd, og det var jeg og, sier Mathilde.

Hun greier likevel å skrive en tekstmelding til ham. Denne har blitt dratt fram i retten som en av de mystiske tekstmeldingene Tjostolv Moland har på sin mobil. Meldingen ligger fremdeles på telefonen:

«Ring like før du overgir deg slik at vi vet at du er kommet fram. Svar ok ved mottatt sms». Hun får aldri noe svar.

Etter kort tid er Tjostolv Molands flukt over.

Han melder seg for landsbybeboere, som igjen varsler politiet. Moland blir fraktet til militærfengselet i Kisangani.

Der venter Joshua French.

Alarmen går hos Frenchs familie. Mor Kari Hilde er i utlandet, og sitter med teologistudiene sine da hun får beskjeden.

— Jeg husker at det første jeg tenkte var: Dette skal gå bra. Han er så sterk, han kommer til å tåle det meste. Til og med mishandling, sier Kari Hilde French.

Saken eksploderer i media. Foreldrene tar kontakt med hverandre og setter i gang et stort apparat for å skaffe sønnene advokat, mat, penger, medisiner, hjelp fra norske myndigheter.

Så kommer bildet. Fra alle landets aviser lyser bildet av Tjostolv Moland som tørker blod ut av en hvit Toyota Landcruiser mens han smiler bredt.

Fotografiet ryster Norge. Folk spør seg hvordan noen kan smile i en slik situasjon. Og hvorfor i det hele tatt plukke opp kameraet og knipse bilder når slikt har skjedd?

— Det er et grusomt bilde, sier mor Mathilde Moland og trekker pusten dypt.

— Men det er ikke noe bevis. Han har kjørt av gårde med bilen, og ser at setet er fullt av blod. Han er nok i et slags sjokk etter alt som har skjedd, og så sier Joshua noe som får ham til å flire. Han har nok angret forferdelig på det bildet i ettertid.

Tirsdag denne uka ble Tjostolv Moland og Joshua French dømt til døden i Kongo. De var rolige da de tok mot dommen, men ba samtidig norske myndigheter om å hjelpe dem. På cella i Kisangani sentralfengsel venter nye uker med uvisshet, trusler og bråk før ankesaken kommer opp.

Men de to mødrene er sikre på at de skal få se guttene sine igjen, tross dødsdom, ankesaker og grusomme fengselsforhold.

— Jeg tenker mye på det. Hvordan det blir å få ham hjem. Jeg har en ting jeg vil foreslå for ham, sier Mathilde Moland, og lener seg framover fra stolen sin i stua i Vegårshei.

— Jeg vil foreslå at han drar på en pilegrimstur. Da får han god anledning til å tenke på fortida, nåtida og framtida si, sier hun.

Fra leiligheten sin i Oslo sender Kari Hilde French daglig bibelvers på SMS til sønnen sin.

— Det er måte på hvor mange ganger jeg kan si at jeg er glad i ham. Men jeg kan i hvert fall gi ham styrke og trøst på denne måten, sier hun.

Hun velger å tro at hun skal få sønnen hjem i live.

— Han kommer sikkert til å gå mye i fjellet. Han trenger å bygge opp kroppen igjen. Da får han også god tid til finne ut hva han ønsker å gjøre med resten av livet sitt.

Souce(www.dagbladet.no)

--Use google translater